På avslutningsfesten til Brunosten fikk Turid Flåt med seg en av lampene som hang fra taket over trappa hun følte ærefrykt for første gang hun gikk opp i 1963.
«Ærefrykt,» sier Turid Flåt da hun kommer inn i møterommet Dårekisten i Brunosten en septemberdag i 2024. Det har nettopp regna mye, men sammen med Turid titter også sola fram over biblioteket og byen den har tjent siden åpningsdagen fredag 19. april 1963. For øvrig samme dag den amerikanske musikeren Johnny Cash ga ut singelen «Ring of Fire».
Turid var åtte år da Skien bibliotek åpna i Skistredet 12, i bygget som seinere fikk kallenavnet Brunosten. Nå har hun nettopp feira 70-årsdagen sin sammen med familie og venner.
«Jeg satt på trappa til biblioteket og venta på at døra skulle åpnes. Satt på den samme skifersteinen som i dag er slitt og delvis løs,» sier hun og legger til at hun ikke sikker på om det var den aller første åpningsdagen. Det har tross alt gått over 61 år.
«Jeg gikk på Lunde skole, så antagelig var det den aller første lørdagen jeg satt der på bibliotektrappa for første gang.»
Sannsynligvis lørdag 20. april, dagen etter den første offisielle åpningsdagen.
«Det var en ærefrykt å gå inn. Å gå den lange trappa opp til utlånet. Bare det å våge seg opp trappa til den høye skranken på toppen, og de skumle damene som jobba der. Røykerommet forbinder jeg også med ærefrykt. Der satt det voksne menn og røyka.»
Om røykerommet, eller Avisleserommet, skriver Brunostens første sjefsbibliotekar Eli Knutsen i heftet «Nye biblioteklokaler i Skien»: «Ingen annen avdeling i biblioteket øver så sterk tiltrekning på publikum som denne avisstua, det faktum som kanskje delvis skyldes at også røykepausen kan legges hit.»
Turid legger til at bibliotekdamene sikkert ikke var skumle. Heller ikke at skranken de jobba bak var så høy som hun husker som barn. Begge deler var med på å skape denne ærefrykten som Turid snakker om. Det å låne bøker av disse damene og å bringe de tilbake i god stand.
«Jeg fikk gå alene til biblioteket. Jeg var ikke et barn som måtte snakkes til, og hadde ærefrykt for at det fantes et offentlig sted for å låne bøker. Foreldrene mine mente jeg var stor nok og at jeg ikke ville surre bort det jeg lånte. Det var litt sånn at nå er alt dette tilgjengelig, ta ansvar selv.»
Bobsey-tvillingene
«Jeg husker en dag faren min hadde et ærend i byen, og at han kom hjem med en Bobsey-barna-bok. Det å få en bok utenom jul og bursdag var ganske spesielt.»
Turid leste mange av de flere titallsbøkene om Bobsey som kom på norsk.
«Bobsey-barna består av to tvillingpar, og i begynnelsen identifiserte jeg meg med det yngste tvillingparet, og det var stas da jeg nærmet meg det eldste paret i alder og endelig kunne identifisere meg med dem!»
På Wikipedia kan man lese: «Bobsey-barna, på engelsk Bobbsey Twins, er hovedpersonene i og den norske tittelen på en lang rekke populære amerikanske spenningsbøker for barn. Bøkene ble masseprodusert som en underholdningsserie av et syndikat etablert av forleggeren Edward Stratemeyer og skrevet av forskjellige skyggeforfattere under pseudonymet Laura Lee Hope. Den første tittelen kom allerede i 1904, den siste i 1979, med en atskilt serie på tretti bøker som ble utgitt mellom 1987 og 1992.»
Turid nevner i tillegg klassisk barnelitteratur som Frøken Detektiv, Heidi-romanene, og Evi Bøgenæs’ pikebøker blant litteraturen hun leste som liten. Fra ungdomsårene trekker hun fram Agatha Christie og den franske romanserien «Angélique» utgitt under pseudonymet Sergéanne Golon.
«Jeg husker hvor den serien sto!» Turid snur seg på stolen hun sitter i på møterommet Dårekisten, og ser ut i Brunosten.
«De sto nederst på en hylle der omtrent der hvor stolrekka slutter nå,» sier hun og peker mot stolene som er stilt opp foran scenen i rommet som nå først og fremst er et arrangementsrom, men som altså var utlånet i 1963.
Intervjuet fortsetter under bildet.
Blokkunge
Før biblioteket åpna i Skistredet lå biblioteket i Festiviteten. Rett inn til venstre når man kom inn hovedinngangen.
«Jeg hadde en pappa som skjønte at jeg var glad i å lese, så han tok meg med til Festiviteten for å låne bøker. Jeg mener å huske at den skranken også var veldig høy, men det kan også ha vært at jeg var liten.»
I det nevnte heftet skrevet av Eli Knutsen, står det om forskjellene i det nye biblioteket og Festiviteten: «Barneavdelingen har sydvendte vinduer og gir med sin småbarnskrok, 5 faste skriveplater og 2 solide langbord med tilhørende benker, muligheter og livsrom for ulike aldersgrupper og biblioteksaktiviteter. I det gamle biblioteket hadde en bare plass til en enkelt fattigslig reol for barnebøkene. Derfor har intet kunnet glede oss mer denne første tiden enn å se hvor spontant og selvfølgelig barna har funnet seg til rette i nye, rommeligere omgivelser.»
Noe som altså også gjaldt for Turid Flåt.
Familien hennes, mor og far og to døtre, bodde i leilighet i en av lavblokkene nord på Falkum. Hun forteller at hun en gang som liten spiste hjemme hos en av de bedrestilte familiene på Falkum, en av de med stor hage og enda større hus. Hun ble invitert til å spise aftensmat. Noe Turid aldri hadde spist før. Det nærmeste hun hadde spist var kveldsmat.
«Da sa fruen i huset at jeg var en blokkunge, og det hadde jeg ikke hørt før!»
«Jeg hadde en tre år yngre søster som var ganske urolig som liten, og de voksne skulle sove middag og i det hele tatt. Jeg fikk ikke fred til å lese, så jeg rigga meg til med lommelykt i et kleskott!»
Brunosten, et eldorado
«For oss som var glad for å få én bok i året, var Brunosten et eldorado. Jeg leste mye ganske tidlig, så det å kunne gå inn i barneavdelinga i det nye biblioteket var en stor gave. Det var som å glede seg til julaften. Å få alt det jeg ønska meg. Jeg lånte vel to-tre bøker om gangen. Noe mer ville nok ikke foreldrene mine at jeg skulle passe på. Jeg bodde nærme og gikk på skolen rett ved siden av, så jeg var nok på biblioteket en gang i uka.»
Etter gymnaset flytta Flåt til London for å jobbe som au pair, men før hun fikk lov av foreldrene til å reise måtte hun fullføre seks måneder på husmorskolen i Skien. Etter London jobba hun noen år i Oslo, før hun flytta til Skien og Gulset i 1977, og begynte å jobbe på hjørnesteinsbedriften Union, hvor hun var fram til det ble nedlagt i 2006.
«Da jeg flytta til Gulset begynte jeg å bruke biblioteket der, og det gjorde jeg fram til jeg flytta til Bakken i 2012. Jeg var nok innom Brunosten i alle de årene, om jeg for eksempel likevel skulle til Ibsenhuset, men biblioteket på Gulset var godt nok. Jeg har alltid hatt bibliotek tilgjengelig der jeg har bodd.»
Turid forteller om familien som i generasjoner har vært sparsomme og nøye med utgifter og inntekter, som hun selv også er, og at nettopp det å kunne låne bøker på biblioteket har vært viktig for henne.
«Lesing er gratis!»
Drømmejobben
I 2018 begynte faktisk Turid Flåt å jobbe i Skien bibliotek, som 64-åring. Hun jobba først som vikar, og siden 2019 som ringevikar. Under pandemien var hun utskremt fra biblioteket for å bistå som koronaberedskap.
«Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe i bibliotek, men tok aldri utdannelse. Jeg var den første i min familie som i det hele tatt tok artium, men ble ikke dytta til videre utdanning av foreldrene mine, så i stedet begynte jeg rett i jobb.»
«På biblioteket i Brunosten utvikla jeg leseinteressen før voksenlivet, og da jeg etter hvert begynte å tjene egne penger, ble jeg medlem av både en og to bokklubber. Jeg har alltid vært glad i å lese, og holder på med flere bøker samtidig. Lydbøker i bilen, lettere bøker på nattbordet enn i stua. Og i det siste har jeg blitt veldig glad i Anna Gavaldas bøker, og da jeg var ferdig med Lykka er ein sjeldan fugl, tenkte jeg: skal jeg ikke være sammen med de folka der lenger?»
Turid forteller at det er en følelse hun kjenner igjen fra da hun var liten og slukte bøkene i barneavdelinga.
Til slutt avslører hun en hemmelighet, nemlig at hun også hører på lydbokinnspillinger av Nobelprisvinneren Jon Fosse på soverommet. De er så gode å sovne til.
«Jeg pleier å si at jeg er et helt vanlig lesende menneske.»
Mon det.
Intervjuet er gjort av Stian Johansen, Skien bibliotek
