Få ansatte i Skien biblioteks historie har vært på like mange kulturelle arrangementer som Gry Sagvolden.
Derfor var det på sin plass at hun ble overraska med et kor under avslutningsfesten kollegaene holdt for henne da hun gikk av med pensjon.
Koret dro til med drikkeviser og arbeiderkampviser. En vise var vel også på svensk. Alt i Gry Sagvoldens gate. Kollegaene hennes hadde pynta seg opp med hver sin button av en kjent svensk kulturpersonlighet, som Ulf Lundell, Lars Winnerbäck og Joakim Thåstrøm.
«De buttonene ligger i en skål på kjøkkenet mitt. Den festen har jeg fortalt om til så mange. Jeg begynner nesten å grine når jeg tenker på det nå. Den kvelden sitter som spikra.»
22 år tidligere starta Gry i biblioteket som skrankedame, som man kalte det den gangen.
«Jeg sto på en såkalt overføringsliste i kommunen, fordi jeg ikke kunne jobbe lenger i barnehagen jeg var i på grunn av ryggproblemer. Biblioteket var mitt førsteønske, og teatret mitt andre. Halvannet år seinere ringte Ove Gaathaug for å invitere meg på intervju. Han mente jeg var både ‘vettug’ og visste at jeg likte bøker.»
Etter intervjuet med biblioteksjef Gaathaug ble Gry altså værende i biblioteket til hun ble pensjonist. For å være mer presis så jobber hun vel strengt tatt fremdeles, som pensjonistvikar, og ser fram til nok en sommer med mye arbeid foran seg.
«Det var skummelt å begynne i biblioteket siden det var mye nytt, men jeg ble lært opp sånn som jeg seinere skulle komme til å lære opp andre.»
Intervjuet fortsetter under bildet.
«En solskinnshistorie så det holder.»
Vi møtes i Skien biblioteks midlertidige lokaler i Telemarksgata. I en av dagene før dørene åpnes for publikum. Vi har tatt plass i hver vår sofa i det som skal bli ungdomsavdelinga.
På de to gule lappene mine er det flest stikkord om arrangementer, for ingen har vel vært på flere arrangementer på biblioteket de siste tretti åra, men det skal vise seg å være noe helt annet som skal føre til intervjuets andre tåre i øyekroken.
For i tillegg til å ha vært leder for skrankearbeidet i snaue ti år, pluss et særskilt ansvar for utstillinger og krimbøker, så har mye av tida hennes gått med til å ta seg av mennesker i praksisarbeid. Det være seg folk i arbeidstrening, skoleelever, fribyforfattere og nye skiensfolk i språkpraksis.
«Jeg vil fortelle en solskinnshistorie,» sier plutselig Gry, «jeg grøsser bare jeg tenker på det.» Hun strekker fram armen. «Gåsehud!»
«Det var en elev fra videregående skole som var her et halvt års tid. Han var så stille og forsiktig, og jeg tror ikke han hadde det noe ålreit verken hjemme eller på skolen. Men han jobba som en helt på biblioteket, og ville gjerne være her lenger, men fikk ikke lov av læreren sin,» fortsetter Gry.
«For kort tid tilbake så kom det en nydelig mann inn på biblioteket. Han hadde på seg hatt og greier. Jeg kjente han ikke igjen, men det viste seg å være han. En helt annen kroppsholdning. Det var en helt utrolig forandring. Han hadde det bra. Takket være oss på biblioteket hadde han funnet ut hva han ville, og tok nå utdannelse som bibliotekar. Det var oppløftende.»
Gry forteller at praksiskandidater først ble en del av arbeidet til biblioteket da Henriette Stoltz begynte som biblioteksjef i 2013. Før det var arbeidet mer sporadisk. Det var ikke det eneste som endra seg med hennes ankomst.
«Alt var så oppdelt blant de ansatte før hun ble sjef. Til da hadde jeg bare vært en av skrankedamene. Vi som jobba i skranka hadde ikke kontorplass engang, og vi fikk ikke lov til å gjøre annet enn å låne ut og innlevere bøker. Jeg fikk høre at det ikke var min jobb om jeg for eksempel søkte opp en bok for en låner! En gang kom en venninne av meg til biblioteket med velkomstklassen hun var lærer for, og spurte om de kunne få en omvisning. Det kan jeg vel, tenkte jeg, men fikk klar beskjed av kolleger at det ikke var min oppgave. Det var først med Henriette at alle ansatte begynte å gjøre de samme tinga på jobb. Det er en av de største endringene i min tid på biblioteket.»
Blant det Gry savner er derimot kakefredag og felles finrydding en snau time hver morgen.
«Det var en bra måte å bli kjent med hverandre på. Man fikk prata med alle når man møttes i utlånet for å rydde hyllene. Noe av det sosiale er blitt borte, som å spise kake, drikke kaffe og ha loddtrekning på fredagene. Noen ble dritlei kake, men det var ikke kaka som var poenget.»
Jo Nesbø går av seg sjøl
Det undertegnede husker best fra mine opplæringsdager i 2015 var at Gry viste meg et bokutstillingsmøbel i krimavdelinga, og sa at her kan du sette hva du vil, men helst ikke Jo Nesbø! Det var uvant å høre for en med bakgrunn fra kjedebokhandel.
«Nesbøs bøker går jo av seg sjøl! Jeg prøvde å lage utstillinger med forfattere som ikke er så kjente, la folk få øyne opp for annet enn Henning Mankell, Jørn Lier Horst, og Nesbø,» sier Gry.
Intervjuet fortsetter under bildet.
Vaffelteatret
Gry flytta tilbake til Skien fra Oslo i 1987, og året etter starta hun Telemark Teaters venneforening Gjengangerne, sammen med daværende teatersjef Karl Erik Solgård. En kveld på legendariske Café Radio i Hjellen fortalte Solgård at han savna en sånn forening, så han og Gry fikk med seg folk som kunne være interesserte, og satte i gang.
«Mange tenkte at Telemark Teater var mer for de veldig interesserte. Det var ikke så folkelig, så vi starta noe vi kalte Vaffelteatret. Vi stekte vafler og arrangerte barneforestillinger lørdager i Festiviteten, men hadde også arrangementer for voksne. Blant annet en svenske som het Håkan Hede som viste fram masker han hadde laga til forestillinger. Det kom alltid mange folk.»
Telemark Teater skifta seinere navn til Teater Ibsen.
Seinere ble Gry en del av Skien biblioteks første arrangementsgruppe, sammen med Marit Jensen og Carl Bodenhagen.
«Vi satte opp stoler og et lite lerret i aviskroken. Kanskje det første arrangementet var med Bernt Rougthvedt og Terje Emberland.»
Rougthvedt var en forfatter fra Skien. Han skrev en rekke biografier og krimromaner. Flere av bøkene skrev han sammen med Emberland. Den første boka de ga ut sammen var Det ariske idol, som kom i 2004.
«I den første tida hadde vi flere lokalhistoriske arrangementer med Thor Wølner Gundersen og Hans Olaf Pedersen. Jeg husker også godt et arrangement med Amal Aden, som måtte ha politibeskyttelse.»
Aden som bokdebuterte med Se oss – bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne i 2008.
Men til tross for massiv oppmerksomhet rundt Aden, kom det aldri mer enn maksimalt tretti publikummere på arrangementene i aviskroken. Publikumsinteressen for arrangementene skulle komme til å endre seg veldig noen år seinere.
«Vi averterte ikke i avisene den gangen, eller på sosiale medier. Bare lagde program ved å brette A4-ark og ha det tilgjengelig for de som kom innom biblioteket.»
Da Gry begynte å lage plakater for biblioteket fikk hun høre at de ikke så profesjonelle nok ut.
«Det ble tydelig at jeg kom fra barnehagejobb. Jeg tegna og mala på store plakater, og klipte ut roser fra blader som jeg limte på. Da fikk jeg beskjed om at det var for barnslig,» humrer hun.
«Lucky Town»
I tillegg til å skulle jobbe som vikar på biblioteket denne sommeren, har selvsagt Gry blinka seg uten noen arrangementer hun skal få med seg. Hun ramser opp jubileumskonserten til pianisten Rune Klakegg på Parkjazz. Hyllestkonserten til Bruce Springsteen i Ibsenhuset. Thomas Dybdahl på Wrightegaarden i Langesund.
«Jeg er medlem og frivillig hos Skiens Jazzdraget, kom jeg på nå, og står i døra og sjekker billetter, så de konsertene skal jeg også få med meg.»
Hvis alle var som Gry ville det vært takknemlig å være kulturarrangør.
Intervjuet av Stian Johansen, Skien bibliotek