Skuespiller og regissør Heiki Riipinen (f. 1990) innehar Skien kommunes kunstnerstipend for 2023/24. Forestillingene hans har blitt vist på Black Box Teater, Oslo Nye Teater, Teater München Kammerspiele, Thalia Theatre Hamburg og Teater Freiburg. Nå planlegger han stipendprosjektet. Men først skal Riipinen forberede en drapsetterforskning.
Ibsen-utfordrer fra Siljan
Det var under skoleforestillingene i Siljan at seks år gamle Heiki Riipinen forstod at skuespiller var et mulig yrke. At det var betalt oppdaget han som 13-åring da han var turnévikar som Emil i Lønneberget på tivoliet hvor foreldrene jobbet og han mottok honoraret på 500 kroner i en konvolutt. Da Lars Vik og Grenland Friteater skulle produsere en forestilling om ungdom og utenforskap ble Riipinen plukket ut i forestillingen KAOS (2007). «I oppveksten var min eksistens så annerledes», sier Riipinen.
Kometkarriere
Etter teaterlinjen på Romerike Folkehøgskole, studerte han ved Akademi for Scenekunst i Fredrikstad, før avslutningsforestillingen Stop Being Poor i 2015 hvor det var publikum som innførte de risikobyggende elementene i spillet. Det vakte oppmerksomhet, ikke minst av en av nestorene i det europeiske scenekunstmiljøet, Svend Åge Birkeland (BIT), som slaktet forestillingen. På grunn av et europeisk teaterskolesamarbeid ble likevel avslutningsforestillingen invitert til Tyskland. Stop Being Poor, som knapt var spilt fire ganger i Norge, ble nominert til Årets Unge Regissør-pris i Tyskland, en regipris for tysktalende land. For første gang vant en ikke-tyskspråklig forestilling. Det ble nesten en liten teaterskandale, siden forestillingen også var uten regissør. Våren etter inviterte Svend Åge Birkeland/Bergen Internasjonale Teater teaterkollektivet By Proxy til Bergen med forestillingen Escape the Universe.
Som medlem av det prisvinnende kollektivet By Proxy var Riipinen kunstnerisk leder for det danske Theater Momentum (2017-18) og kollektivet produserte tre forestillinger der, og i 2019 residenskunstner ved Teater Freiburg, som definerte arbeidene hans som undersøkelser av «gender, social dramaturgy and nonhierarcichal structures» før han ble dramaturg ved Deutsches Theater Berlin. Etter en mail til det legendariske Berliner Ensemble (teatret opprettet av Helene Weigel og mannen hennes, Bertolt Brecht), fikk han tilbud om residensopphold for å utvikle to nye produksjoner for den minste scenen (2023/24). Berliner Ensemble så Riipinens regigrep som nyskapende: han «bruker teatret som et møterom og fokuserer på samvær som en kunstnerisk opplevelse og utfordringen med å leve sammen som et sentralt drama».
Titteskapsbrudd
Riipinen bygger slike samtaler i rommet mellom scene og sal, men også tilskuerne seg i mellom. «Jeg igangsetter samtalene ved å skape sosiale situasjoner i et såkalt «safe space», krydret med teatermaskineriets muligheter i en pop-kulturell estetikk», skriver han i sitt essay Felles frihet (2023). Samtidig peker han på at motstand og friksjon er en vesentlig del av dialog, at den kunstneriske friheten ikke kan være unntatt kritikk eller motstand. «Hos Norges lengstlevende friteatergruppe, Grenland Friteater i Porsgrunn lærte jeg om det å tørre å stå i prosjektene, selv de upopulære.»
Kunstkosmos Grenland
Men plassert mellom et av de frieste scenekunstfeltene og en av de tyngste aktørene i det nyskapende teatret i Europa opplever han at den tyske teaterscenen er preget av et selvfokus: «Berlin er bare opptatt av Berlin», mens den norske er mer opptatt av hva som skjer i utlandet. Han berømmer viljen i Skien til å bygge opp Kunstnerbyen og fremhever særlig Spriten Kunsthall som motor i kulturmiljøet. «Grenland er et mikro/makrokosmos i et ressurssterkt miljø som favner hele spennet fra frie scenekunstmiljøer, institusjoner og coproduksjonsarenaer. For meg er aksene mellom Spriten Kunsthall, institusjonsteatret i Berlin og Grenland Friteater perfekt å jobbe i».
Våren 2023 tok han master i regi ved Den Danske Scenekunstskole med forestillingen Plan 9 from Outer Space (Oslo Nye) med fokus på bruken av media som internett, fra telefonen til TV og teatrets egenart via retrokultur og adapsjon, kort sagt med utgangspunkt i det som fra et skuespillerkunst- og regiperspektiv er kjent som horribelt dårlige filmer og overføre disse til teater.
Mørkets opplevelser
Riipinen forklarer at mediebruken har transformert det sosiale mennesket til en slags medioter. «Verden har endret seg. Ensomheten dominerer totalt i medielandskapet. Alle sosiale medier brukes fra et ensomhetsrom, basert på profittbaserte handlinger. Selv kinoen er et dødt medium, uten møteplasser.» Riipinen definerer teatret som en tekst og en møteplass. «Teatret skiller seg ut som møteplass. Teatret er et sted hvor vi kan møtes og ha noe sammen, en felles erfaring. Men hva er teatret som møteplass, og hvordan organisere det? Hva er en teaterforestilling?»
Teatret som møteplass
Tradisjonelt er det regien og scenografien som er det nyskapende i teatret. Riipinen kommer fra det postdramatiske. «Det nyskapende er stort sett gjentagelser. Fører det nye alltid til det bedre? Jeg undersøker det dramaturgiske gjennom det retrospektive. Derfor går jeg bakover, til retroen, til det som ble uglesett eller mislikt, for å undersøke blikket. Er filmene virkelige dårlige? Hvorfor er dette bad taste?» Riipinen leser det som at forventningene fra det vurderende blikket i den maskulint pregede dramaturgien ikke blir oppfylt. Hva forteller det oss om teatret? «Hvis teatret er en skueplass (schauspiel) og vi har kommet dit for å se på teatret, må vi skifte blikk. Det koloniale blikket preger fremdeles dramaturgien og teaterinteressen. Vi skal revurdere alt, selve ideen om teatret og skape et helt nytt «vi». Vi skal ikke se verden på teatret, men se verden fra teatret, sammen. Vi skal ikke bare være passive tilskuere til det som skjer.»
We Are Dancing Girls
Riipinen trekker inn erfaringer fra gogo-dans og dragqueen-virksomhet: «he likes to say he is all about night and endless dances» (2019). En del av stipendprosjekt er en skeiv-muslimsk fest i Opdalen, Siljan. Forestillingen Insomnia (tekst: Sonja Ferdinand) er allerede klar for Berliner Ensembles høstsceneprogram 2023. Riipinen undersøker sammenhenger mellom søvn, natt og marked i en forestilling som varer natta igjennom i seks timer. «I vår gjennomstrukturerte hverdag», sier han selv, «er natten et av få steder som ikke konstant er tilgjengelig for og diktert av markedet. Natten har alltid vært et sted for drømmer, mørke fantasier og begjær, hvor det underbevisste og det ukontrollerbare rår grunnen. Hvem eier natten? Hvem eier drømmene våre?» (9.september samtaler Heiki Riipinen og Alireza Daryanavard om arbeidet med denne forestillingen i Berlin.) Riipinen bytter ut de romantiske teaterelementene fra skogen og hagen med mytisk popkultur og avantgarden.
Fra cold case til true crime
Nå står han klar for å konfrontere Ibsen. Ibsens drama er av verdens mest spilte klassikere. Tanken er å gjøre en adapsjon av Ibsens stykker. Våren 2024 skal han etterforske drapet på Hedda Gabler. Eller – publikum skal etterforske drapet. «Verden har endret seg, jeg har også endret meg. Hedda Gabler blir en true crime. Hedda er allerede død. Publikum må delta som etterforskere. Det blir en veldig skeiv oppsetning. Det gamle borgerskapet blir bytta ut med det nye borgerskapet med høy kulturell kapital men med lav økonomisk. Det er klassikerne, klassikeren, som er død. Kanskje. Jeg kommer jo fra det post-dramatiske hvor det regnes som patetisk å se voksne mennesker late som de er en annen enn den de er. Men jeg er lei av å bryte illusjonen for å vekke den kritiske sansen, jeg vil sette skepsisen ut av spill, også skepsisen til teateret i seg selv. Vi trenger teateret som møteplass hvor ulike perspektiver kan bringes sammen og frem. Og vi trenger å leke, også deilig patetiske leker.»
Tekst: Marianne Solberg
Foto (forside): Agnete Brun/Talent Norge