FØDT: 12. februar 1882
FØDESTED: Fryksände (nå Torsby kommun), Sverige
DØD: 24. februar 1962
DØDSSTED: Oslo
Henrik Sørensen er en av 1900-tallets mest markante og omstridte skikkelser innenfor norsk kunst- og kulturliv.
Sørensen kom relativt sent til bevissthet om at kunstneryrket skulle bli hans livsvei. Etter folkeskole og handelsskole arbeidet han i noen år som kontorist før han vinteren 1904 og 1906–08 fulgte kveldsundervisning på Den kgl. Tegneskole i Kristiania. Det var først den kloke korrekturen hos fauvisten Henri Matisse i Paris 1908–10, som gav ham en positiv retning inn i maleriets fargesterke felt.
Fra 1919 var han bosatt i Paris, men allerede før han i 1927 slo seg ned i Oslo hadde han hentet motiver fra norsk natur og folkeliv, særlig Telemark, som ved siden av Holmsbu, ble hans viktigste inspirasjonskilde. Han malte landskaper med en ekstatisk, mystisk betont naturopplevelse, for eksempel «Telemarkslandskap» (1925), «Nybrott i Vinje» (1931), og etter den annen verdenskrig en rekke bilder av den store eika i Holmsbu.
Ca. 1930 oppstod tendensbilder som «Gatekamp» (1930) og «Ærens mark»(1931). Samtidig kom rekken av monumentalmalerier, blant annet alterverket i Linköping (1934) med den ungdommelige, favnende Kristus i midtfeltet (gjentatt i Lillestrøm kirke samme år), det svære veggfeltet til Folkeforbundspalasset i Genève (1939) og den mer enn 300 kvadratmeter store fondveggen i Oslo Rådhus (1938–50).
Henrik Sørensen er en av 1900-tallets mest markante og omstridte skikkelser innenfor norsk kunst- og kulturliv. Selv om han av profesjon var maler, ble virksomheten foran staffeliet i Oslo, Holmsbu eller på ulike telemarksadresser bare en del av hans omfattende virksomhet. Sørensen var ikke bare “Søren” for alle innenfor kunstlivet, men gjorde et sterkt inntrykk også på folk langt utenfor fagkretsen.